Jeg har en regel: Ingen fra åndeverdenen har lov til å komme igjennom mellom kl

Jeg har en regel: Ingen fra åndeverdenen har lov til å komme igjennom mellom kl. 23:00 og 08:00, med mindre det er et reelt nødstilfelle. I morges kl. 05:38 brøt hjelperen min, Edward, regelen for å overrekke en innsikt jeg hadde bedt om for flere uker siden – en forståelse, helt ned til å faktisk kjenne på det, av nøyaktig hvorfor noen gjorde noe jeg hadde dømt som kaldt og kalkulert, bare for å oppdage at det var desperat selvforsvar.

Da jeg spurte ham senere om hvorfor han hadde vekket meg midt på natten, sa han bare «må holde deg på tærne» og forsvant. [Lang versjon] De fleste av dere vet at jeg har en regel: Ingen fra åndeverdenen har lov til å komme igjennom til meg etter kl. 23:00 eller før kl. 08:00. Det er helt svart-hvitt. Det tok åndeverdenen litt tid å faktisk respektere den grensen, men den har holdt stand i et par tiår nå.

Det finnes ett unntak. Hvis det er et reelt nødstilfelle, noe som faktisk krever min umiddelbare oppmerksomhet, slipper noen igjennom. Men da bør de søren meg ha en veldig, veldig god grunn. I morges kl. 05:38 vekket hjelperen min, Edward, meg. Klokken 05:38 er jeg så gretten som det overhodet er mulig å bli. Det er ikke bare fakta, det er en trussel.

Edward og jeg har et slikt forhold hvor vi bruker mesteparten av tiden på å mase og kjefte litt på hverandre, bortsett fra i de øyeblikkene som faktisk betyr noe. Når det gjelder, er vi uslåelige, og vi ville begge gått gjennom ild og vann for hverandre. Så da Edward vekket meg kl. 05:38 – noe som hører til de absolutte sjeldenhetene – var jeg lys våken, og han hadde min fulle oppmerksomhet.

Det viste seg at han vekket meg for å gi meg noe. Noe jeg hadde bedt om hjelp til for et par uker siden. Når en hjelper «gir» deg noe, føles det litt som en nedlasting. Det skjer alt på én gang, uten oppbygging, uten behandlingstid – bare en plutselig viten, og det er som regel stort. STORT... det ordet er helt ubrukelig.

Det er nærmere det øyeblikket i The Matrix der Neo plutselig sier: «I know Kung Fu». Bortsett fra at jeg lover deg: I morges lærte jeg definitivt ikke Kung Fu. Du kjenner uttrykket «ikke døm noen før du har gått en mil i deres sko»? I morges ga Edward meg den gåturen. Skikkelig. Alt på én gang skjønte jeg vedkommendes perspektiv, og mer enn det – jeg så det de så, og viktigst av alt: jeg kjente hvordan de følte det, og det var grusomt.

Det jeg hadde gått ut fra var en kald, kalkulert og slem handling fra noen i min krets, viste seg å være et desperat forsøk på selvforsvar. Det å gå en mil i deres sko ga meg ikke bare informasjon. Det endret fullstendig hvordan jeg ser på dem og det de gjorde. Uansett. Hvorfor i helvete vekket Edward meg på det ugudelige tidspunktet?

Fordi han kunne. Jeg spøker ikke. Rundt kl. 07:00 spurte jeg ham rett ut hvorfor han hadde vekket meg så tidlig for å gi meg dette. Han sa bare: «Må holde deg på tærne», og forsvant. Elsker ham! Hater ham! Uansett, poenget er at jeg gikk i noen andres sko i morges. Skikkelig. Jeg så, hørte og kjente på hva de gikk gjennom, fra deres side av saken.

Det var tøft å sitte med. Men noen av de viktigste tingene vi trenger å forstå, er også noen ganger de vanskeligste å faktisk oppleve. Det tok meg timer å føle meg funksjonell igjen etterpå, så jeg velger å tro at Edward vekket meg tidlig med vilje for å passe på at det ikke spiste av arbeidsdagen min. Eller, det er i hvert fall den versjonen jeg forteller meg selv.

Hvis det finnes en lærdom i noe av dette, så er det denne: Neste gang du er absolutt sikker på at du skjønner hvorfor noen gjorde noe sårende, sving innom tanken om at du kanskje ikke gjør det. Ikke skikkelig. Ikke før du har stått der de sto. Det unnskylder ikke alt. Men det endrer hva du faktisk ser på. Ønsker dere en uke hvor noen overrasker dere, vakre Facebook-folk Simon . . .

Annonse: READINGER KOSTER 1,500kr. De er personlige, spesifikke og detaljerte. Jeg gjør et poeng av å skrive nøyaktig det jeg ser, jeg endrer det ikke på noen måte for at det skal være lettere å lese. Hver reading er lengre enn 2 A4-sider og tar minst to timer å skrive. Jeg gir hver reading den respekten den fortjener og den tiden den trenger, enten det er to timer eller seks.

Jeg har jobbet som synsk, medium og healer i nesten tretti år, jeg elsker det jeg gjør, og er stolt av det. Hvis du vil ha en reading, send meg en melding på Messenger, så tar vi det derfra. Hvis du føler deg modig, så Vipps til nummer 469 46 054, og send en melding til meg etterpå. Jeg jobber med hver reading i den rekkefølgen den mottas.

Jeg håper uken din går bra, Facebook-folkens!