Jeg gjorde en reading i dag morges for en kvinne som har det perfekte…

Jeg gjorde en reading i dag morges for en kvinne som har det perfekte livet (på papiret), men som er i ferd med å kveles eller eksplodere. Det som egentlig holder henne fanget er hverken barna, mannen eller jobben – det er skyldfølelsen over å ønske seg noe annet. Hjelperne hennes bød ikke på medfølelse; de viste meg hennes egne støvler, innsmurt i gjørme, stuet bort bakerst i klesskapet i femten år.

Handling er sjelens valuta, vakre Facebook-folk – gå og grav frem dine før valget blir tatt for deg. [Lang versjon] Marit har en (god nok) partner. Tenåringsbarn som i bunn og grunn har det bra. En god, trygg jobb. På papiret er livet hennes helt på stell. Hun holder også på å kveles, og har gjort det i årevis. Jeg spøker ikke når jeg sier at da jeg koblet meg på henne, føltes det som å være i en trykkoker – hun kom til å enten implodere eller eksplodere av den overveldende følelsen av alt sammen.

Uansett, jeg ble ferdig med readingen hennes for en time siden, og jeg er fortsatt litt satt ut av den, om jeg skal være ærlig. Hun tok kontakt fordi hun ikke får sove ordentlig lenger. Ikke på grunn av én stor ting, men på grunn av det hun kaller den lavmælte summingen av «er dette alt?» som aldri skrur seg av. Hun brukte uttrykkene «hamsterhjul, karusell og sirkus» seks ganger i meldingen sin før jeg i det hele tatt hadde plukket opp pennen.

Da jeg så på hva som faktisk foregår med henne, hva som forårsaket denne følelsen, var det hverken barna, mannen eller sjefen. Det var skyldfølelse. Kort og godt. Helt vanlig, tærende skyldfølelse for å ønske seg noe annet, og sinne/frustrasjon over seg selv for at hun IKKE gjør noe med det, og for at hun ikke klarer å bare la det ligge.

Du skjønner hvordan den konflikten fikk bygget seg opp. Vi får utdelt en regelbok før vi er gamle nok til å argumentere mot den. Foreldre, lærere, hvem enn som oppdro oss, tegner kartet for oss, og vi lærer tidlig at det å følge det er det som gjør oss til gode mennesker. Så vi blir veldig flinke til å gå andres ruter og holde logistikken deres i gang, mens våre egne ting blir dyttet bakerst i køen, «enn så lenge».

Marits «enn så lenge» har vart i rundt femten år. Uansett. Da jeg koblet meg på hjelperne hennes, forventet jeg de vanlige, milde, medfølende greiene. En arm rundt skulderen, den slags. Det skjedde ikke. Jeg møtte frustrasjon i stedet. De viste meg et bilde (et jeg ofte har brukt som et symbol på resignasjon) av et par gamle støvler, innsmurt i gjørme, dyttet helt bakerst i et klesskap, bak alle kåpene hun faktisk bruker.

Årevis med støv på dem. Hennes støvler. Hennes egen sti. Forlatt der fordi hun har vært for opptatt med å gå veien alle andre har bestemt for henne, i alle andre sine sko. Her er den delen jeg vil si rett ut, fordi jeg mener det betyr mer enn selve bildet: Universet, Gud, de åndelige veilederne dine, dine avdøde venner og slektninger bryr seg ikke om du var en lydig, selvoppofrende, pliktoppfyllende «flink pike» som bevarte husfreden og sørget for at alle andre hadde det komfortabelt.

Det er ikke det du blir målt på der borte – det er ikke det som faktisk betyr noe. ALLE SAMMEN, absolutt hver eneste en av dem, bryr seg om hvorvidt du faktisk levde mens du hadde en kropp å gjøre det i. Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å fortsette å si det: Handling er sjelens valuta. Ikke oppofrelse. Ikke det å være føyelig.

Action. Action. Action. Så hvis du kjenner igjen litt av Marit i deg selv, hør godt etter: Å ta et valg for din egen del er ikke egoistisk. Det er vedlikehold. Hvis du aldri bruker ditt eget kompass, ender du opp med å stå i utkanten av noen andres kart lenge etter at bussen har gått, og lure på hvordan du havnet der. And jeg vet at noen av dere som leser dette ikke er Marit.

Noen av dere har allerede hoppet, eller så har livet ditt allerede eksplodert enten du valgte det eller ikke, og nå står du i ruinene helt uten kart og lurer på hva du skal gjøre videre. Det er en annen reading, til et annet innlegg, men det med støvlene gjelder for deg også. Stien forsvinner ikke bare fordi du endelig har sluttet å gå noen andres.

Du trenger ikke å brenne ned ekteskapet, storme ut av jobben eller bestille en enveisbillett til Thailand i morgen. Ingen ber om det. Bare ta frem støvlene. Børst av støvet. Ta ett skritt i din egen retning, og gjør det i dag. Det ene lille valget flytter koordinatene dine akkurat nok til at du om ett år, fem år eller ti år er et helt annet sted, i stedet for å stå på nøyaktig samme flekk, eldre og mer sliten.

Hvis noe av dette traff litt for nære, og du er lei av å gå i sirkler på noen andres sti, send meg en melding. Jeg skal hjelpe deg i gang på din egen vei. Ha en handlingsfylt og sommerlig uke, vakre Facebook-folk. Simon . . . Annonse: READINGER KOSTER 1,500kr. De er personlige, spesifikke og detaljerte. Jeg gjør et poeng av å skrive nøyaktig det jeg ser, jeg endrer det ikke på noen måte for at det skal være lettere å lese.

Hver reading er lengre enn 2 A4-sider og tar minst to timer å skrive. Jeg gir hver reading den respekten den fortjener og den tiden den trenger, enten det er to timer eller seks. Jeg har jobbet som synsk, medium og healer i nesten tretti år, jeg elsker det jeg gjør, og er stolt av det. Hvis du vil ha en reading, send meg en melding på Messenger, så tar vi det derfra.

Hvis du føler deg modig, så Vipps til nummer 469 46 054, og send en melding til meg etterpå. Jeg jobber med hver reading i den rekkefølgen den mottas. Jeg håper uken din går bra, Facebook-folkens!