Hei dere vakre i Facebook-gjengen!

Hei dere vakre i Facebook-gjengen! La meg fortelle dere om ei dame jeg møtte denne uken. Vi kan kalle henne Helene, og hun var på et skikkelig kjør - det gikk rett nedover. Når folk kommer til meg, er det ofte med en historie, et problem. De føler seg fanget, eller har noe de ikke klarer å fikse på egenhånd. Helene var en av dem.

Store deler av livet hadde hun et sterkt bilde av hvem hun var, hvem hun burde/kunne være. Det var et image hun hadde dyrket frem, en historie hun fortalte seg selv, og lenge fungerte det bra. Men Helene hadde jaget en illusjon, og som livet ofte gjør, sparket det tilbake. Én eller to ganger er ikke så ille, men Helene følte at hun ble utsatt for stadige ballespark, om og om igjen.

La oss ikke dømme Helene for dette. Vi har alle et selvbilde, en historie vi forteller oss selv om hvem vi er. Hvor ofte stemmer egentlig den perfekt konstruerte fortellingen med virkeligheten? Hmm. Sannheten er at vi alle er en miks av komplekse personligheter, i stadig endring og utvikling. Noen ganger trenger vårt indre bilde en oppdatering, eller i noen tilfeller, en realitetsjekk.

Da vi begynte å prate, følte Helene seg fortapt, fullstendig nedbrutt, en fiasko, og hun gråt. Hun hadde kommet til et punkt hvor personen hun trodde hun var, rett og slett ikke eksisterte lenger. Og hun hadde rett, den personen fantes ikke. Da hun så seg i speilet, følte hun skam, forlegenhet, og med egne ord: "Jeg hatet fiaskoen som stirret tilbake på meg." Vekten av mislykkede forhold, karrieretilbakeslag, uoppfylte forventninger og den generelle tralten i livet hadde tært på selvtilliten hennes, og hun følte seg som en absolutt "nobody" - mindre enn gjennomsnittet, verdiløs.

Huff. Jeg følte virkelig med Helene. Men mer enn det, ville jeg ta tak i henne, gi henne en klem og fortelle henne at dette er gode nyheter! Okay, så selv om dette føltes som en enorm fiasko for Helene, var det det ikke. Det var frigjøring! Hun hadde kvittet seg med en hud som ikke lenger passet, sett gjennom egoets tåke og tillatt seg å se den klare, uforfalskede sannheten om hvem hun var.

Personen hun trodde hun var - det nøye konstruerte bildet - var borte. Og hva sto igjen? Et vakkert blankt lerret. En person som var i posisjon til å bestemme selv hvem hun ville være, hva hun ville gjøre, hvem hun skulle bli. Wow! For en gave! Her er det viktige, flotte Facebook-folk: Vi har alle disse interne fortellingene, disse historiene vi forteller oss selv om hvem vi er.

Sannheten er at disse oppfatningene sjelden er en nøyaktig gjenspeiling av hvordan verden ser oss. Så når den nøye konstruerte identiteten smuldrer opp, kan det føles ødeleggende. Hele verden vår begynner bokstavelig talt å falle fra hverandre foran oss. Det er forferdelig. MEN... Hva om vi, etter det første sjokket over å innse at "det er ingen skje" (referanse til Matrix), å innse at vi har levd en grusom løgn, istedenfor så det som en mulighet?

En av de mest frigjørende mulighetene i livet vårt?!?!? Helenes oppvåkning handlet ikke om fiasko, det handlet om klarhet, selv om det gjorde vondt. Det var en sjanse til å gå utenfor rammene av hennes egenkonstruerte fortelling og stille det viktigste spørsmålet av alle: Hvem vil jeg være? BOM! Tenk på det. Hvem vil jeg være?

Livet frem til dette punktet er ikke en fiasko, det er erfaringer som gir oss verktøyene til å bestemme hva som kommer videre. For å bruke en kjent klisjé, "marmorblokken er ikke en fiasko for bare å være en stein, det er potensial som venter på å bli realisert". Helene er, akkurat som marmorblokken, full av potensiale.

Kanskje vet hun ikke helt hvem hun er enda, men det gjør ingenting. Stien hun skal ta gjennom skogen – reisen mot å bli kjent med seg selv – er det mest spennende eventyret vi kan ha. Og det hele starter med å slippe tak i hvem vi tror vi er. Å innse at bildet vi har av oss selv, hvordan verden ser på oss, og hvem vi egentlig er, alt sammen er konstruksjoner i tankene våre, og ingenting mer.

Istedenfor bør vi fokusere på hvilket bilde vi vil male på det blanke lerretet vårt, hvilken form vi vil gi marmorblokken. Ikke heng deg opp i hvem du trodde du var, hva du har eller ikke har gjort, men se på deg selv som fri til å «være». Fri til å bli noe nytt, noen annerledes. Hvis du fortsatt leser dette, kjære Facebook-venner, og føler deg litt fortapt og desillusjonert over livet, så husk dette: Å ikke vite hvem du er, er ikke en blindvei, det er startskuddet.

Det er begynnelsen på stien gjennom skogen. Det er der du befinner deg nå, på den fruktbare jorden hvor mulighetene bokstavelig talt blomstrer under føttene dine. Simon